Det er en vanskelig balanse, ønsket om å oppnå store ting – samtidig som vi ikke vil risikere noe. Det gjelder det meste i livet, egentlig. Kanskje er det snakk om å risikere penger, for å følge drømmen om en egen kafé eller skape noe eget. Kanskje handler det om å risikere å få hjertet knust, når du gir deg hen til drømmemannen. Like ofte er det kanskje ansikt vi er redde for å miste, når vi har sittet oppe en hel kveld for å skrive jobbsøknad og sier «jeg får den sikkert ikke, men det skader jo ikke å slenge inn en søknad».

«Life begins at the end of your comfort zone» heter det. Ah, det er så behagelig å være i den komfortsonen. Men etter hvert som jeg har turt å kaste meg ut i nye utfordringer flere ganger, har jeg blitt tøffere. For tross noen smeller, så har jeg erfart at det faktisk ofte går mye bedre enn fryktet! Jeg tør å hoppe, selv om jeg ikke vet hvordan jeg lander. Men det er faktisk utrolig enkelt, sammenlignet med å se barna ta sats. For ikke å snakke om – det å følge dem fram til stupet, kanskje til og med gi dem det lille dyttet, sånn at de kan fly!
I Kamille nr. 1 møter du tre damer som tok det hoppet som barn. Et stort hopp. Et hopp ut i berømmelsen. Hver gang jeg ser et talentprogram på tv, tenker jeg med skrekk på om mine barn en gang vil entre en slik scene. På å sitte der i salen og holde pusten, i frykt for at de ikke treffer tonen eller mister balansen. For så å vente på juryens vurdering, tv-titternes stemmer og folkets dom på sosiale medier. Samtidig vet jeg hvilket fantastisk eventyr det kan være, for de barna som får muligheten til å følge drømmen. Mannen min, Christian, var 12 år da han ble programleder i Midt i Smørøyet. Pappaen kjørte ham til audition. Det har ingen av dem angret på, selv om det ikke bare har vært rosenrødt. «Det har vært veldig viktig for meg at foreldrene mine har støttet meg, at de har gitt meg råd og backet meg opp hele veien», sier han.

Det er heldigvis noen år til barna våre i det hele tatt vil vurdere å stå på en scene, men hvis den dagen kommer, skal jeg støtte og hjelpe dem. Jeg skal kjøre dem til audition, men det blir nok ikke på mitt initiativ. Og om kritikken hagler og verden rakner, skal jeg være der og tørke tårene deres. Det jeg ikke skal gjøre, er å stå i veien for drømmene deres. For, som Christian sier: «Det ville vært veldig vondt å sitte her i dag og tenkt: hva om …»

Opprinnelig publisert som lederartikkel i Kamille nr. 1

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s