Små stjerner

Små stjerner

Det er en vanskelig balanse, ønsket om å oppnå store ting – samtidig som vi ikke vil risikere noe. Det gjelder det meste i livet, egentlig. Kanskje er det snakk om å risikere penger, for å følge drømmen om en egen kafé eller skape noe eget. Kanskje handler det om å risikere å få hjertet knust, når du gir deg hen til drømmemannen. Like ofte er det kanskje ansikt vi er redde for å miste, når vi har sittet oppe en hel kveld for å skrive jobbsøknad og sier «jeg får den sikkert ikke, men det skader jo ikke å slenge inn en søknad».

«Life begins at the end of your comfort zone» heter det. Ah, det er så behagelig å være i den komfortsonen. Men etter hvert som jeg har turt å kaste meg ut i nye utfordringer flere ganger, har jeg blitt tøffere. For tross noen smeller, så har jeg erfart at det faktisk ofte går mye bedre enn fryktet! Jeg tør å hoppe, selv om jeg ikke vet hvordan jeg lander. Men det er faktisk utrolig enkelt, sammenlignet med å se barna ta sats. For ikke å snakke om – det å følge dem fram til stupet, kanskje til og med gi dem det lille dyttet, sånn at de kan fly!
I Kamille nr. 1 møter du tre damer som tok det hoppet som barn. Et stort hopp. Et hopp ut i berømmelsen. Hver gang jeg ser et talentprogram på tv, tenker jeg med skrekk på om mine barn en gang vil entre en slik scene. På å sitte der i salen og holde pusten, i frykt for at de ikke treffer tonen eller mister balansen. For så å vente på juryens vurdering, tv-titternes stemmer og folkets dom på sosiale medier. Samtidig vet jeg hvilket fantastisk eventyr det kan være, for de barna som får muligheten til å følge drømmen. Mannen min, Christian, var 12 år da han ble programleder i Midt i Smørøyet. Pappaen kjørte ham til audition. Det har ingen av dem angret på, selv om det ikke bare har vært rosenrødt. «Det har vært veldig viktig for meg at foreldrene mine har støttet meg, at de har gitt meg råd og backet meg opp hele veien», sier han.

Det er heldigvis noen år til barna våre i det hele tatt vil vurdere å stå på en scene, men hvis den dagen kommer, skal jeg støtte og hjelpe dem. Jeg skal kjøre dem til audition, men det blir nok ikke på mitt initiativ. Og om kritikken hagler og verden rakner, skal jeg være der og tørke tårene deres. Det jeg ikke skal gjøre, er å stå i veien for drømmene deres. For, som Christian sier: «Det ville vært veldig vondt å sitte her i dag og tenkt: hva om …»

Opprinnelig publisert som lederartikkel i Kamille nr. 1

«Jeg er ei bra dame!»

«Jeg er ei bra dame!»

Nyttårsforsetter er så passé. Skikkelig 90-talls. Er vi ikke ferdige med det? Jeg skulle ønske jeg kunne si ja. Og jeg trodde nesten at det var sant. For det er mange år siden jeg noterte ned løfter for det nye året på en papirlapp. Men det er bare å innse at jeg ved inngangen til et nytt år blir ettertenksom. Dette er på denne tiden av året jeg dømmer meg selv hardest. Og bare for å gjøre det ekstra ubehagelig, så er dette den tiden av året jeg er blekest og dvaskest. Jeg har jo tross alt spist kransekake, julemarsipan og medister siden en gang i november. Så nå står jeg her da, gusten og grå foran baderomsspeilet, og tenker «hjelpe meg, i 2017 må noe skje!».

Og det er helt riktig, noe må skje. Og det som må skje, er at jeg slutter å dra meg selv ned. For vet du hva, jeg er ei bra dame! Her jeg sitter og skriver det, sier jeg det faktisk høyt. «Jeg er ei bra dame!» Prøv det du også, si det hver eneste dag. Vi må forsøke å snu den indre dialogen vår, for den gjør oss ingenting godt. Kanskje får den deg på trening, og det kan jo være vel og bra, men den treningsøkta gir deg definitivt ikke noe bedre livskvalitet.
Nyttårsforsettet for 2017: «Å være mer glad!» For å oppnå det, må jeg tenke over hva som faktisk gjør meg glad. Jeg blir glad av omgi meg med gode mennesker – mennesker som får meg til å le. Jeg blir glad av å lage og spise god mat. Jeg blir glad av kjøre akebrett med barna mine. Jeg blir glad av å skrive. Jeg blir glad av å bake, aller helst gjærbakst! Jeg blir faktisk også glad av å trene. Det jeg ikke blir glad av, er å ha dårlig samvittighet for at det er for lenge siden jeg har trent. Mer av det første, mindre av det siste. Det fokuset, dét vil få meg på trening OG det vil gi meg bedre livskvalitet. Har du tenkt på det?

Her i Kamille skal vi bidra så godt vi kan. Vi er opptatt av å ikke bidra til kroppshysteriet, vi vil ikke bygge opp under usunne idealer. Den filosofien har vi hatt helt siden vi startet. Og vi står like fullt ved den nå! Derfor har vi sluttet oss til Sunn fornuft-plakaten, som det aller første magasinet.

Gå inn i 2017 med rak rygg. Du er ei bra dame! Og det viktigste du kan gjøre for deg selv, er å ta ansvar for at du har det bra.

 

Opprinnelig publisert som lederartikkel i Kamille nr. 26, 2016.

Jula for meg, er en baconpølse på Ryen

Jula for meg, er en baconpølse på Ryen

Små føtter tasser bort til senga. «Mamma, er du våken? Det er jul!» Vi trer på tøflene, setter oss godt til rette under ullpleddet, ser Julemorgen på tv. Spiser noen julekaker, før frokost. Det kribler av forventning, både hos store og små. Vi lager en snømann i hagen, og kanskje en liten snølykt, før vi går inn og ser Tre nøtter til askepott. Vi pynter oss. Fine små gutter i skjorte og bukseseler, sjelden ser vår lille familie så velstelte ut. Kjører til kirken og lar ørene fylles av sang og barnekorpsmusikk. Tenner lys og minnes de som ikke er hos oss mer. Hjem til julemiddag, lukta av ribbe og glade besteforeldre. Endelig får barna åpne julegaver! De hviner av fryd og koser seg med lekene, mens far og mor lener seg tilbake med en kopp kaffe.

Ja, særlig.

«Vræl!» Klokken er fem. På julaften! Seriøst? Jeg sitter i halvsøvne på sofaen med en knøtt som stirrer mot den turkise klokka på NRK3. Halvannen time til Julemorgen. Etter frokost foreslår jeg å gå ut i snøen, eller regner det? Gutta vil heller se på traktor på YouTube. Tre nøtter til Askepott er grusomt kjedelig, synes de små, dessuten må vi straks dra til kirken. Minsten søler hele saftglasset utover finskjorta og eldstemann nekter å ha på seg den buksa! I kirken spiller barnekorpset Glade jul med sure toner. Minsten åler seg av utålmodighet på fanget mitt. Vi får vente ute. Det er iskaldt! Føttene mine har allerede neglesprett, og nå skal vi innom gravene. Nå ble det lenge til middag. I år igjen blir det en baconpølse på bensinstasjonen på Ryen. Hjemme er det en umulig kamp mot klokka for å få ribba klar før Sølvguttene synger jula inn. Barna vil ikke spise, de er utålmodige. Og når det endelig er tid for pakker er de stuptrøtte. Haugen under treet får vente til i morgen tidlig. I nitiden synker jeg ned i sofaen med trøtte øyne.

Men vet du hva? Det blir jul i år også, om enn ikke så harmonisk som planlagt! Det hadde nesten vært feil om korpset spilte feilfritt. Og den baconpølsa på Ryen har nærmest blitt en juletradisjon. Og ingen ting er hyggeligere enn gaveåpning om morgenen 1. juledag – helt uten forventningspress.

Opprinnelig publisert som lederartikkel i Kamille nr. 25.

Glade jul med sure toner

Glade jul med sure toner

Små føtter tasser bort til senga. «Mamma, er du våken? Det er jul!» Vi trer på tøflene, setter oss godt til rette under ullpleddet, ser Julemorgen på tv. Spiser noen julekaker, før frokost. Det kribler av forventning, både hos store og små. Vi lager en snømann i hagen, og kanskje en liten snølykt, før vi går inn og ser Tre nøtter til askepott. Vi pynter oss. Fine små gutter i skjorte og bukseseler, sjelden ser vår lille familie så velstelte ut. Kjører til kirken og lar ørene fylles av sang og barnekorpsmusikk. Tenner lys og minnes de som ikke er hos oss mer. Hjem til julemiddag, lukta av ribbe og glade besteforeldre. Endelig får barna åpne julegaver! De hviner av fryd og koser seg med lekene, mens far og mor lener seg tilbake med en kopp kaffe.

Ja, særlig.

«Vræl!» Klokken er fem. På julaften! Seriøst? Jeg sitter i halvsøvne på sofaen med en knøtt som stirrer mot den turkise klokka på NRK3. Halvannen time til Julemorgen. Etter frokost foreslår jeg å gå ut i snøen, eller regner det? Gutta vil heller se på traktor på YouTube. Tre nøtter til Askepott er grusomt kjedelig, synes de små, dessuten må vi straks dra til kirken. Minsten søler hele saftglasset utover finskjorta og eldstemann nekter å ha på seg den buksa! I kirken spiller barnekorpset Glade jul med sure toner. Minsten åler seg av utålmodighet på fanget mitt. Vi får vente ute. Det er iskaldt! Føttene mine har allerede neglesprett, og nå skal vi innom gravene. Nå ble det lenge til middag. I år igjen blir det en baconpølse på bensinstasjonen på Ryen. Hjemme er det en umulig kamp mot klokka for å få ribba klar før Sølvguttene synger jula inn. Barna vil ikke spise, de er utålmodige. Og når det endelig er tid for pakker er de stuptrøtte. Haugen under treet får vente til i morgen tidlig. I nitiden synker jeg ned i sofaen med trøtte øyne.

Men vet du hva? Det blir jul i år også, om enn ikke så harmonisk som planlagt! Det hadde nesten vært feil om korpset spilte feilfritt. Og den baconpølsa på Ryen har nærmest blitt en juletradisjon. Og ingen ting er hyggeligere enn gaveåpning om morgenen 1. juledag – helt uten forventningspress.

Opprinnelig publisert som lederartikkel i Kamille nr. 25 (2016).

ledermadeleine

julegave

En julegave som gleder hele året! Gi bort/ønsk deg et år med Kamille rett i postkassa 🌟 Nå får du gaveabonnement til bare kr 379 (17 utgaver). Bestill på http://www.bladkiosken.no/kamille/gaveabonnement Du kan også gi et halvt år (8 utgaver) for kr 189.

Damer bryr seg jo ikke om politikk …

Damer bryr seg jo ikke om politikk …

So this is christmas … Julemusikken svirrer og går. Gjestene ankommer. Smask, smask på kinnet, «så fin du er!» Mannen brummer noe om hvor mange klesskift som måtte til. Typisk damer, altså. Det er høytid for juleselskaper og sosiale tilstelninger. Skravla går, det tjatres, typisk damer! Hva er nytt, hva har skjedd siden sist? Hvem er gravide, har noen blitt forlovet? Hvem er skilt? Hvordan går det med ungene? Skal dere pusse opp? Har dere fått med dere det nye fargekartet fra Jotun? Blant gutta derimot, snakkes det om jobb, politikk og fotball.

Jeg kan ha blitt forfremmet, mistet jobben eller tatt på meg et politisk verv, men det er gode odds for at jeg spaserer på høye hæler ut fra selskapet, uten at noen har fått vite det. Det de har fått med seg derimot, er at jeg har lyst til å male stua, at ungene endelig sover natta igjennom, at jeg ønsker å kutte ned på kjøtt i kostholdet og at jeg har kommet over en fantastisk ny oppskrift på gulrotkake!

Det er ikke noe i veien med at vi kvinner, i sosiale lag, typisk nok, liker å prate om matoppskrifter. Det er også helt greit at noen kvinner, utypisk nok, ikke bryr seg om at kalkmaling kan gi et fantastisk nytt preg på stua, eller at noen av de mannlige gjestene har tenkt mer på kveldens antrekk enn konene sine, og slettes ikke bryr seg om at dommeren i gårsdagens fotballkamp var helt ute og kjøre. Men det som er ikke er greit, er at ingen spør meg hva jeg tenker om valgkampen i USA! Akkurat som at hvorvidt  jeg mener karmene skal males eggehvite, klassisk hvite eller fransk hvite, gjør at min mening om politikk ikke er verdt noe.

Dette skjer ikke bare i juleselskaper. Det skjer på Dagsrevyen på NRK, det skjer i debattene på TV 2 Nyhetskanalen og det skjer i avisspaltene. Hver eneste dag. Og det skjer naturligvis også i magasinene. Det virker kanskje bagatellmessig, det er jo ikke så farlig, men det er både et resultat av – og med på å forme – holdningene til kvinner i samfunnet. Som kvinnemagasin skal vi i Kamille ta vår del av ansvaret. Vi skal passe på i egne spalter, og om (eller når) vi bommer – så ikke nøl med å si ifra! Men vi stopper ikke der, vi starter rett og slett en aksjon under navnet #typiskdamer. Ord er makt, og ved å påvirke hvordan kvinner omtales, tar vi et skritt i riktig retning. Vi har fått designet en kul T-skjorte, tegnet av designer Hanne Løvdal (lovedales.no), og selger dem til inntekt for Sanitetskvinnenes arbeid mot vold mot kvinner. La oss sammen skape nye assosiasjoner til uttrykket typisk damer!

Bestill t-skjorta nå!

SMS TYPISKDAMER <STØRRELSE> <ADRESSE> til 2205. KR 199.

 

 

Originalt publisert som lederartikkel i Kamille nr. 24.

Stuffocation!

Stuffocation!

«To achieve full freedom in life you must never own more than seven Things, or else they’ll own you.» Det var ordene til en langhåret buddhist sittende med beina i kors i en TV-reklame, som rullet over skjermene våre for en liten årrekke siden.

Vi lever i et overflodssamfunn. Og av og til føles det som om tingene tar fullstendig over! Garderoben min flyter over av klær (selv om jeg selvfølgelig aldri har noe å ha på meg!), kjøkkenskapene er fulle av tre forskjellige serviser og et uendelig antall vaser og potteskjulere. Loft, bod, kjeller og garasje – alt er fylt til randen av ting. Ting jeg ikke bruker lenger. Ting jeg aldri har brukt. Ting jeg kan komme til å ville bruke. Ting! Jeg kjenner jeg blir helt svimmel bare av tanken på å skulle lete etter barnas julekalendere helt innerst i boden.

Stuffocation kaller den britiske trendanalytikeren James Wallman det. Og det er nærmest blitt en folkesykdom. Ikke rart ulike teknikker og filosofier som skal rydde i både hus og sinn har blitt populære. For noen år siden fikk boka til den japanske ryddeguruen Marie Kondo oss alle til å trille sammen sokkene til små makiruller i garderobeskuffen. Nå har ryddebølgen for alvor inntatt Norge, og vi har fått vår egen ryddeguru: Synnøve Skarbø.

«Vi har kvittet oss med enorme mengder ting. I går fant jeg for eksempel en appelsinskreller i en av pappeskene på kjøkkenet. En appelsinskreller!»

Mon tro om ikke Synnøve Skarbø lot seg inspirere av den der gamle tv-reklamen … Hun solgte, kastet og ga bort. Og for hvert par sneakers som fikk nye eiere på lørdagssmarkedet Vestkanttorget, for hver klespose som ble levert til Fretex, følte hun seg litt lettere til sinns.

«Et ryddigere hjem ga meg ro i hodet. Det var noe jeg kunne ha kontroll på oppi alt det andre kaoset», sier hun i intervjuet i Kamille nr. 23.

Kanskje hadde den langhårede buddhisten rett likevel. Selv om han avsluttet setningen med …

«Everything else I rent from Thorn!»

Opprinnelig publisert som lederartikkel i Kamille 23:

Kamille_23.jpg

 

Hei, jeg heter Madeleine og er arbeidsledig

Hei, jeg heter Madeleine og er arbeidsledig

img_1300

«Hei, jeg heter Madeleine og er …» Hvordan introduserer du deg? Hva er det første du sier når du skal fortelle hvem du er? Det kan fortelle mye om deg, hva du vektlegger i livet, din identitet. Noen er først og fremst mamma. Lever og ånder 100 % for ungene sine. «Jeg heter Madeleine og er mamma til to fine gutter, Liam og Oliver». Noen henter mye identitet i bosted, i hvem de er gift med eller kanskje i hobbyene sine. Men for veldig mange er det en yrkestittel som avslutter denne setninger. «Hei, jeg heter Madeleine og er redaktør i Kamille». Jobben er en stor del av hvem vi er, større en mange kanskje er klar over. Og da kan det komme som en overraskelse hvordan det oppleves å miste jobben. For det handler ikke bare om tapt inntekt, det handler like mye om identitetskrise. «Hei, jeg heter Madeleine og er arbeidsledig». Hvem er jeg da?

Store overganger i livet er vanskelige. Når grunnsteinene i våre liv forflytter seg, begynner vi å vakle. Jobben vår er for mange en slik grunnstein. Og hvordan skal vi klare å stå støtt når den blir borte? Denne utfordringen har Kjersti (40) og Geir (36) måttet møte. I en artikkel i Kamille nr. 22 forteller Kjersti hvor fort spørsmålet «Hva driver du med?» dukker opp i møte med nye mennesker. «Den frasen kommer med én gang. Og jeg synes av og til at det er flaut å si jeg er arbeidsledig. Jeg traff noen nye folk da jeg var ute her en helg, og da kjente jeg at jeg hadde lyst til å lyve».

Effektivisering, modernisering, outsourcing, kostnadskutt, omorganisering. Dette er ord som for mange blir synonymt med oppsigelse. Tiden der lang og tro tjeneste ble belønnet med gullklokke er forbi, og ser ut til å bli erstattet av korte engasjementer og et mer flyktig arbeidsmarked. Å ha perioder i livet med tittelen «arbeidsledig» kan bli aktuelt for mange.

En krise fører til endring, kan vi lese når psykologispesialisten gir råd i samme artikkel. Og endring byr på muligheter. Akkurat det er selvfølgelig vanskelig å se den dagen sjefen sier takk og farvel, men litt lenger borti gata blir du nødt til å ta noen valg. Og det er disse valgene som definerer hvem du er, ikke den arbeidstittelen du har på et visittkort. Å miste jobben er ei kraftig dump i veien, men det er ikke en endestasjon. «Hei, jeg heter Madeleine og er sterk, pågangsrik og målrettet.»

Opprinnelig publisert som lederartikkel i Kamille nr. 22. I salg 24. oktober.

16_no_km_22_001