Hvordan havnet jeg her?

retthylle

Det er nesten litt irriterende. Du vet, disse utrolig positive og energiske frilanserne og gründerne. De kan ha vanvittig mye å gjøre, men likevel henger de ikke med hodet. De suser rundt med store smil og forteller med stor innlevelse om hva de driver med. Får de rareste små ideer til å høres helt uovervinnelige ut! Jeg har tenkt at det er den type mennesker som starter for seg selv, men hva om det heller er en positiv bivirkning av det å tørre å følge drømmen sin? For dette er mennesker som har tatt noen valg, driver med noe de elsker og styrer sin egen hverdag.

Jeg tror ikke jeg er gründertypen, men når jeg leser om damene som har tatt steget i Kamille nr. 10 er det umulig å ikke bli inspirert. Og det fikk meg til å tenke over hva jeg driver med og hvorfor jeg har havnet akkurat her. For hvor stor påvirkning har jeg egentlig hatt på min egen karriere? Har jeg tatt noen aktive valg for å komme hit, var det hit jeg skulle? Eller har jeg bare havnet her litt tilfeldig?

Klager ikke, jeg har det gøy på jobb! Men av og til føles det som om veien bare ble til mens jeg gikk. Heldigvis førte den meg hit, men kunne jeg like gjerne ha blitt geleidet i en helt annen retning? Har jeg bare sagt ja til mulighetene som har kommet, og aldri stoppet opp og tenkt «Hva vil jeg?»

Bare spørsmålet gjør meg ukomfortabel, for jeg aner ikke hva svaret er! Jeg har dessuten for mange forpliktelser til å jage drømmer. Jeg liker ikke å generalisere, men kanskje dette er årsaken til at det er så få kvinnelige gründere? Nøyer vi oss? Føyer vi oss? Tilpasser vi oss omgivelsene og bare sørger for at alle har det bra? At økonomien er på stell og middagen er på bordet? Det passer jo aldri å stake ut sin egen kurs. Enten er vi alene og må ha en trygg jobb for å sikre oss selv. Eller så har vi både barn som må følges opp, foreldre som må pleies og kanskje også en mann som klatrer på karrierestigen. Når er det vår tur til å følge vår egen sti?

Kanskje er den lidenskapen jeg ser i gründer-damenes øyne resultatet av å finne sin egen vei? For som selvstendig er det ikke bare det at de styrer sin egen hverdag, de styrer sin egen framtid.

Møt fem damer som har startet for seg selv og få gode tips til å følge drømmen i nyeste Kamille!

Bøker på resept

IMG_1890

Jeg blir så lei av meg selv av og til, egentlig ganske ofte. Lei av egne tanker om eget liv. Lei av å tenke på hvem jeg er og hvor jeg skal. Lei av å tenke på om jeg skal klippe håret, kjøpe den genseren eller male stueveggen. Da er det lite som funker bedre enn å forsvinne inn i en god bok. Å leve seg inn i en helt annen historie enn den jeg selv skaper. Jo fjernere fra min egen virkelighet, dess bedre. En fortelling som er så spennende og engasjerende at jeg leser enda et kapittel, selv om hodet hviler på puta og øyelokkene er tunge. En tekst som er så fengende at jeg glemmer meg selv et øyeblikk.

For en tid tilbake hørte jeg om en som hadde gått til psykolog og fått ett godt råd. Ett helt enkelt råd som viste seg å funke. Om det ikke løste alle problemene, så hadde det utvilsomt veldig positiv effekt. Hva det var? Les avisa, fra perm til perm, hver dag. Plutselig var hun mer opptatt av innvandringspolitikk og utbygging av asylmottak, enn av å sammenligne seg selv med venninner og vellykkede fjes på Instagram. Hun følte seg mer privilegert og mindre mislykket. Og ikke bare det, hun var interessant å prate med fordi hun var oppdatert og kunnskapsrik. Vips, så var hun blant dem som ikke bare deltok i, men startet de mest interessante diskusjonene i lunsjen.

På samme måte tror jeg bøker faktisk kan være med på å gjøre livet litt rikere. Å sette livet ditt i perspektiv og kanskje åpne for noen litt større refleksjoner. I dette navlebeskuende og selvopptatte samfunnet, er vi helt avhengig av noen pauser fra oss selv. Enten det er ved å lese avisa, engasjere oss i noen av historiene som deles her i Kamille eller gjennom en altoppslukende bok.

PS: Bli med i vår nye lesesirkel, Kamille Les & lytt! For hver utgave presenterer vi en ny bok du kan lese eller lytte til som lydbok. Vi trekker vinnere av fine premier blant aktive medlemmer titt og ofte!

Blander vi det å være lykkelig med å ha det helt perfekt?

img_2886

Ferietid er en lykkelig tid. Er det ikke? Det er i hvert fall en tid vi har høye forventninger til. Ferien skal være perfekt. Jeg har et bilde i hodet mitt av hvordan det skal være. Sola skinner, selvfølgelig. Barna leker. Mannen er fornøyd. Jeg har på meg en ny bikini, leser Santa Montefiore gjennom et par kule solbriller, ligger på et lekkert strandhåndkle. Også videre, også videre. Det høres enkelt ut, men sannheten er at øyeblikkene der alt klaffer er ganske sjelden vare. Men jeg streber etter det. Streber etter et øyeblikk av det jeg anser som lykke! Det er jo den følelsen vi lengter etter, higer etter, hele tiden. Men av og til tror jeg at vi blander det å være lykkelig med å ha det helt perfekt. Ganske ofte, egentlig. Eller vi bøter på en ulykke, med å skape det tilsynelatende perfekte livet. Med perfekte klær, perfekte hjem og perfekte ferier. Heldigvis trenger jo ikke livet å være perfekt for at vi skal være lykkelige. Mange av de lykkeligste menneskene jeg kjenner, er de som har opplevd, og kanskje fremdeles står i, noe som er vondt og vanskelig. Likevel ler de like lidenskapelig som de gråter. De lykkeligste jeg kjenner er ikke de med den mest perfekte fasaden. Det er kanskje ikke noe enklere å jage etter lykke, enn det er å jage etter perfeksjon, men det er en mye bedre investering. Lykke er ikke en ny veske, en ferie til Mauritius eller å bygge på huset (det er i hvert fall en helt annen type lykke!). Lykke er å sitte inne i sommerregnet med en god bok. Lykke er å ta oppvasken på hytta sammen med mannen. Lykke er en liten kropp med skrubbsår som søker trøst på fanget mitt. Lykken er ikke perfekt, heldigvis. For meg er lykke å kunne være 100 % meg selv, og kjenne at det er godt nok – for både meg selv og mine nærmeste. Det er lettere sagt enn gjort, men de øyeblikkene som frembringer den følelsen er helt unike.

PS: I den nyeste utgaven av Kamille møter du Helene Bøksle og søstrene Dora og Bjørg Thorallsdottir. De snakk

er om lykken! Og veien til lykke har vært og er en kroket vei for dem, men de ville ikke vært krokene foruten. Få deres smarte og litt uortodokse lykketips!

Ha en herlig uperfekt sommerferie!

Opprinnelig publisert som lederartikkel i Kamille nr. 9, 2017.

Agurknytt

Det er nesten litt flaut, jeg tror ikke det er mange voksne mennesker som drikker så mye saft som meg! Vann er kjempegodt etter en løpeøkt, men generelt liker jeg best å drikke noe som smaker litt … og da er saft enkelt og tilgjengelig. Men så var det dette med å kutte ned på sukker og søtstoff. Her er et utrolig godt alternativ! Vann med agurk, mynte og lime – og masse isbiter, selvfølgelig. Skjær i tynne skiver og ha i rikelig. Friskt og godt i sommervamen!

Strandlektyre

Noe av det beste som finnes er late dager i sola på stranden med en god bok i hendene. Nå er det Birøkterens datter jeg leser! Den var med i kofferten til Mallorca. Men med to små gutter har jeg ikke akkurat bare ligget på en solseng, så jeg har ennå noen kapitler til gode. Den romantiske fortellingen skrevet av Santa Montefiore er feriens bok i Facebook-gruppa Kamille Les & lytt. Og det er overraskende gøy å være mange som leser sammen. Jeg har alltid vært glad i å lese, men har aldri vært med i noen lesesirkel eller bokklubb … før nå! Utrolig moro å høre hva andre synes om boken og om karakterene! Du finner oss på Facebook, bare søk om Kamille Les & Lytt. 

Hva leser du i sommer?

Små stjerner

Det er en vanskelig balanse, ønsket om å oppnå store ting – samtidig som vi ikke vil risikere noe. Det gjelder det meste i livet, egentlig. Kanskje er det snakk om å risikere penger, for å følge drømmen om en egen kafé eller skape noe eget. Kanskje handler det om å risikere å få hjertet knust, når du gir deg hen til drømmemannen. Like ofte er det kanskje ansikt vi er redde for å miste, når vi har sittet oppe en hel kveld for å skrive jobbsøknad og sier «jeg får den sikkert ikke, men det skader jo ikke å slenge inn en søknad».

«Life begins at the end of your comfort zone» heter det. Ah, det er så behagelig å være i den komfortsonen. Men etter hvert som jeg har turt å kaste meg ut i nye utfordringer flere ganger, har jeg blitt tøffere. For tross noen smeller, så har jeg erfart at det faktisk ofte går mye bedre enn fryktet! Jeg tør å hoppe, selv om jeg ikke vet hvordan jeg lander. Men det er faktisk utrolig enkelt, sammenlignet med å se barna ta sats. For ikke å snakke om – det å følge dem fram til stupet, kanskje til og med gi dem det lille dyttet, sånn at de kan fly!
I Kamille nr. 1 møter du tre damer som tok det hoppet som barn. Et stort hopp. Et hopp ut i berømmelsen. Hver gang jeg ser et talentprogram på tv, tenker jeg med skrekk på om mine barn en gang vil entre en slik scene. På å sitte der i salen og holde pusten, i frykt for at de ikke treffer tonen eller mister balansen. For så å vente på juryens vurdering, tv-titternes stemmer og folkets dom på sosiale medier. Samtidig vet jeg hvilket fantastisk eventyr det kan være, for de barna som får muligheten til å følge drømmen. Mannen min, Christian, var 12 år da han ble programleder i Midt i Smørøyet. Pappaen kjørte ham til audition. Det har ingen av dem angret på, selv om det ikke bare har vært rosenrødt. «Det har vært veldig viktig for meg at foreldrene mine har støttet meg, at de har gitt meg råd og backet meg opp hele veien», sier han.

Det er heldigvis noen år til barna våre i det hele tatt vil vurdere å stå på en scene, men hvis den dagen kommer, skal jeg støtte og hjelpe dem. Jeg skal kjøre dem til audition, men det blir nok ikke på mitt initiativ. Og om kritikken hagler og verden rakner, skal jeg være der og tørke tårene deres. Det jeg ikke skal gjøre, er å stå i veien for drømmene deres. For, som Christian sier: «Det ville vært veldig vondt å sitte her i dag og tenkt: hva om …»

Opprinnelig publisert som lederartikkel i Kamille nr. 1

«Jeg er ei bra dame!»

Nyttårsforsetter er så passé. Skikkelig 90-talls. Er vi ikke ferdige med det? Jeg skulle ønske jeg kunne si ja. Og jeg trodde nesten at det var sant. For det er mange år siden jeg noterte ned løfter for det nye året på en papirlapp. Men det er bare å innse at jeg ved inngangen til et nytt år blir ettertenksom. Dette er på denne tiden av året jeg dømmer meg selv hardest. Og bare for å gjøre det ekstra ubehagelig, så er dette den tiden av året jeg er blekest og dvaskest. Jeg har jo tross alt spist kransekake, julemarsipan og medister siden en gang i november. Så nå står jeg her da, gusten og grå foran baderomsspeilet, og tenker «hjelpe meg, i 2017 må noe skje!».

Og det er helt riktig, noe må skje. Og det som må skje, er at jeg slutter å dra meg selv ned. For vet du hva, jeg er ei bra dame! Her jeg sitter og skriver det, sier jeg det faktisk høyt. «Jeg er ei bra dame!» Prøv det du også, si det hver eneste dag. Vi må forsøke å snu den indre dialogen vår, for den gjør oss ingenting godt. Kanskje får den deg på trening, og det kan jo være vel og bra, men den treningsøkta gir deg definitivt ikke noe bedre livskvalitet.
Nyttårsforsettet for 2017: «Å være mer glad!» For å oppnå det, må jeg tenke over hva som faktisk gjør meg glad. Jeg blir glad av omgi meg med gode mennesker – mennesker som får meg til å le. Jeg blir glad av å lage og spise god mat. Jeg blir glad av kjøre akebrett med barna mine. Jeg blir glad av å skrive. Jeg blir glad av å bake, aller helst gjærbakst! Jeg blir faktisk også glad av å trene. Det jeg ikke blir glad av, er å ha dårlig samvittighet for at det er for lenge siden jeg har trent. Mer av det første, mindre av det siste. Det fokuset, dét vil få meg på trening OG det vil gi meg bedre livskvalitet. Har du tenkt på det?

Her i Kamille skal vi bidra så godt vi kan. Vi er opptatt av å ikke bidra til kroppshysteriet, vi vil ikke bygge opp under usunne idealer. Den filosofien har vi hatt helt siden vi startet. Og vi står like fullt ved den nå! Derfor har vi sluttet oss til Sunn fornuft-plakaten, som det aller første magasinet.

Gå inn i 2017 med rak rygg. Du er ei bra dame! Og det viktigste du kan gjøre for deg selv, er å ta ansvar for at du har det bra.

 

Opprinnelig publisert som lederartikkel i Kamille nr. 26, 2016.